Hallingdal Kontorpartner Merethe Østgård

Omsorg under oppveksten.

En skal kjæle mye med den lille elghundvalpen, og en skal la den som voksen bli familehund. Dette bidrar til å få fram den beste hunden. Det er også meget viktig å gi hunden lydighetsdressur, dette har en igjen med tanke på innkalling i jaktsituasjon og i utstillingsringen.

Hvis en elghund skal mestre jaktstrabasene gjelder det at en allerede fra første stund gir den mulighet for å utvikles best mulig. Grunnlaget legges allerede med mora, det er viktig med næringsrik og allsidig kost og passe mengder mosjon i drektighetstida.

Er bør la fødselen foregå i så nær tilknytning til familien som mulig, valpene får da allerede fra starten kontakt med mennesker. Dette har, etter min oppfatning, stor betydning for det framtidige samarbeid mellom hund og jeger.
Jeg har lagt merke til at om en starter kjæling med hvalpene allerede ved tre ukers alder blir de som voksne mer tilitsfulle og lettere og dressere enn valper etter samme foreldre som er født ute i hundehuset og som først blir puslet med når det blir behov for tilskudd til morsmelken.

Lekekamerater

Når valpene er 7-8 uker gamle skilles de vanligvis. Kan en en la et par valper vokse opp sammen er dette verdifullt. De sysselsetter hverandre og får igjennom lek naturlig mosjon. Barn og valper leker vanligvis bra sammen. Det gjelder bare å passe på at de viser hverandre tilstrekkelig hensyn. Barna må ikke bli for hardhente og skal ikke tillates å løfte valpene. Det resulterer ofte i at valpene mistes og kan skades alvorlig. Hvis de må løfte valpen skal de læres til å løfte med en hånd under brystet og en under baken. Slik er det lettere å holde valpen under kontroll og den skades ikke, det kan derimot skje hvis den løftes etter forbena som barn ofte gjør.

Avstraffelse

En frisk og aktiv valp har naturligvis en hel del ugagn forseg som en gang iblant vil kreve irettesettelse. Har en ikke tidligere stelt med elghunden må en merke seg at de er svært følsomme for avstraffelse. Det gjelder å føle seg fram og etterhvert avgjøre hvor mye som skal til for at hvalpen skal forstå at den har gjort noe galt. Kraftia avstraffelse må ikke forekomme, verken under elghundens oppvekst eller som voksen. det kan sette spor som ikke er ønsket.

Hundens forhold til tamdyr

Den valpen som får vokse opp på landet og får gå ut og inn som den vil og bli kjent med husdyr får en idialistisk start.
Det gjelder bare å påse at den ikke leker alt for voldsomt med høns, kaniner eller sauer. At den gjør los mot kyr og hester er bare fint, det avtar når den blir eldre og har fått lært at elger er mye mere interesangte.
Få valper har imedlertid mulighet til å vokse opp under så idealistiske forhold. De fleste må tilbringe størstedelen av dagene i hundegård eller løpestreng, eller innestengt i en leilighet. Det gjelder for matmor og matfar å påse at i hvert enkelt tilfelle gi valpen så gode muligheter som forholdene tilsier.
La den være med så ofte som mulig. La den ligge koblet og se på at du slår plenen, pusser bilen, leser en bok- og tar du en spasertur er den selvfølgelig med. Ta den med på bilturer, men la den de første turene ligge på fanget, for å gi den den trygghet den trenger for å unngå engstelse ved bilkjøring som igjen ofte fører til bilsyke.
Hvis valpen ikke bor på landet må en gjerne ta den med til bekjente som har gård med husdyr, og la den forstå at far ikke liker at den jager høns, sau eller andre tamdyr. La den ikke bjeffe på kyr og hester hvis den ikke har anledning så ofte at den går lei av seg selv.

Tilvenning og oppførsel i band

Når hunden er et halvt år bør den være vant til å gå i band, og den motstand en opplevde de første gangene skal være opphørt. Ingen jakthund skal tillates å trekke ukontrollert i band, det er ikke behagelig for hverken hund eller fører. Når det gjelder elghunden går det også utover hundens anvendelighet i visse jaktsituasjoner. De fleste spisshunder lar seg dressere til å gå rolig i band, og et rykk i linen sammen med tilsnakk er ofte det som skal til. En del individer er hardere og krever dressurhalsband. Nå skal hundel lære seg hvem som bestemmer, de mange små lekeutfall en tidligere har oversett skal ikke lenger tolereres. Nå er det føreren som har kontrollen. Det skal man forsiktig og bestemt la valpen forstå. Det er forøvrig noe en elghund av rette slaget setter pris på.
 

Stole på sin eier

Elghunden blir vanligvis sterkt bundet til sin eier, og som eldre, ofte reservert ovenfor fremmede. Enkelte hunder kan, spesilt som unghunder slå seg sammen med frammede den treffer ute i skogen og som kanskje gir den en smakebit av nista, og enkelte ganger kobler de også. Slikt medfører unødig bekymring og mange timers unødig venting. Derfor bør en lære hunden allerede i havlårsalderen at fremmede ikke er til å stole på. Det skal ikke mere til enn at en ber en god venn lokke til seg valpen et stykke utenfor synshold for eier, gjerne med hjelp av godbiter. Plutselig tar han et godt grep i hundenens halsband og gir den et par rapp med en myk kvist som svir litt i skinnet. Deretter slippes hunden og skremmer den bort til eieren som tar i mot den med åpne armer, og masse omsorg. En slik opplevelse pleier gi den ønskede effekt.
 

Lær hunden å komme på signal

Løshunden bør læres til å komme inn på forskjellige signaler. Dette er verdifullt med tanke på avslutning av los på feil dyr eller los som står på nabovaldet. Dette skal hunden lære seg hjemme eller i elgtom skog. Dels bruker jeg et signal som ligner på fuglekvitter og ikke skremmer elgen, selv på nære avstander som kan oppstå ved innhenting av hund i los på dyr som ikke skal felles. Skremmes de kan de påtreffes hvor som helst i terrentet etterpå. Dels anvender jeg kraftig plystring for innkalling på 200-300 meter avstand og dels bruker jeg jakthorn for innkalling når hunden er på fremmede marker eller utenom hørehold.
Det er viktig at hunden kjenner de forskjellige signaler. Fuglekvitter læres hjemme, plystring og jakthorn ute i terrenget sammen med en medhjelper som tar hunden i kobbel og slipper når den hører eiers signal, som den selvfølgelig har lært betydningen av hjemme.
 

Alle elghunden må kunne spore

Elgjegeren har stor nytte av sin hund hvis den er utlært sporhund. Vi kommer også inn på bandhundens opplæring og siden er vi framme ved den spennende første jakten!

Mange eighundeiere synes kanskje det er unødvendig å lære hunden å spore, men før eller senere kommer en opp i situasjoner der en angrer at en ikke har lært hunden den kunsten. Om det er storm i jaktområdet er det ikke mye vits i å slippe hunden, losen drukner i vindsuset og en leter forgjeves etter den. Men om hunden sporer bra og markerer overvær kan en ha god bruk for den som bandhund. Om en vil jakte i et område som er forlite for løshundjakt gjelder det samme. Endelig finns det grunn til å minne om at en aldri bør slippe en løshund etter en skadet elg. Hvis elgen ligger død markerer kanskje ikke løshunden dette, men jager istedet på andre elger. Hunden bør altså føres i sele fram til elgen eller sårleie den er oppskremt fra. Eieren av en ung elghund gjør derfor klokt i å trene den i viltspor eller elgspor, eller dersom hundens anlegg og eierens dyktighet strekker til ; lære den opp til bandhund.
 

Viltsporhunden

Viltsporhundens oppgave er å søke seg fram til skadet dyr ved hjelp av blodspor. Fremgangsmåten ved trening beskrives her i korthet.
En viltdel, helst en elgefot, slepes gjennom terrenget samtidig som man ved hjelp av en spamp, festet i en kjepp, setter blodspor i slepet. Hunden, som føres i sele tar an sporet. Det er viktig med ros og oppmuntring når viltdelen er funnet. De første gangene legges et så kort spor at hunden finner fram uten problemer. Lengden på sporet, vanskelighetsgraden og tiden til sporing starter økes gradvis i takt med hundens f ramgang.
Ved en viltsporprøve skal hunden føres i en 5 meter lang line, for at føreren skal ha liten mulighet til å påvirke hunden, men ved praktisk jakt er en line på 2 meter tilstrekkelig. En lang line vil da bare forverre framkommeligheten i busk og kratt. Valg av blod er likegyldig ettersom det virker som blod fra ulike dyrearter lukter likt når det er avkjølt.
l praksis tar derfor elghunden spor på utlagt blod fra vilken viltart som helst.
Ved reelt ettersøk på blodspor må man kun spore på elg fordi varmt blod fra andre dyr kan egge hunden til en ikke ønsket forkjærlighet for denne viltarten.
Vil man imidlertid bruke hunden som sporhund på flere arter kan den gjerne spore på andre arter. Det forbauser meg foresten at så få jegere har fått opp øynene for disse hundenes anvendbarhet. Det er vel og bra at en har en hund som følger blodsporet, men er ikke dyret værre skadet enn at det oppdager forfølgeren, behøves en sterk og hurtig hund som kan slippes og som har mulighet til å stille eller rive ned dyret. Skulle jeg ha en hund kun for dette formålet skulle jeg uten tvil velge en gråhund, fordi den også kan læres opp til å bli en bra apportør.
 

Elgsporhunden

Trening av viltsporhunden kan starte ved 6 mnd. alder, eller enda tidligere. Da kan man også starte opplæringen på å følge elgspor. l begge tilfeller gjelder at man skal tvinge hunden til å gå meget sakte. Den lærer seg da å bli spornøye og faren for at den går over på feil spor minskes. For å komme i skuddposisjon gjelder det å smyge seg fram så stilt som mulig. Dessuten gjelder det å gi seg god tid og granske terrenget rundt seg om en skal få se elg. Sørg derfor for at både du og hunden tar det med ro og er forsiktig. Stopp opp med jevne mellomrom og la hunden lytte, og søk opp høyder i terrenget for evt. overværmarkering hos hunden.
De fleste unghunder vil gå for fort, og det kan være lurt å utstyre den med et dressurhalsbånd som vil irritere den så fort den drar for hardt. Når hunden har lært seg å gå i riktig tempo går man over til vanlig halsband eller helst en sele.
Elgsporhunden kan med fordel brukes til framdriving av elg til poster satt ut i aktuelt drivområde. Føreren lar hunden følge sporet noe hurtigere en vanlig, samtidig som han signaliserer med horn eller lignende sin posisjon, slik at postene er orientert. En fin og interesang jaktform som ganske sikkert vil benyttes mer i framtiden. Vilt og elgsporhunder er således verdifulle medjelpere om en vil gjennomføre elgjakten på en ansvarsfull og sikker måte. Treningen av slike hunder går greit uten at føreren trenger å være ekspert i emnet.

Bandhundtrening

A trene en bandhund på riktig måte har en større vanskelighetsgrad enn treningen av elgsporhunden. Bandhunden settes i sitt arbeide på betydelig større prøver og det kreves av føreren at han har erfaring og evne til å velge ut det individ som passer til bandhundarbeide og kunne gi den opplæring som kreves, tilpasset det enkelte hundeindivid.
Jakten med en fullbefaren bandhund, den stille smygjakten der hunden leder føreren fram langs sporet og med sin våkne holdning og sin forsiktige opptreden varsler føreren når elgen er i nærheten, og ligger igjen på førers tegn når denne smyger fram og skyter elgen, er en helt spesiell og artig jaktform. Den gir mere spenning og utbytte enn noen annen jaktform pga. det fine samarbeidet mellom hund og jeger.
Bandhundens sportrening foregår på samme måte som nevnt før, men dessuten gjelder det å trene fram lydighet. Den skal bla. lære seg å ligge ned ved tegn og bli liggende mens føreren smyger, kryper eller ruser videre alene. Øvelsen begynner med ligg kommando, samtidig som man hever ene hånden og trykker ned hunden med den andre. Hunden vil straks reise seg men trykkes ned på nytt og får klapp og ros. Etter noen minutter får den reise seg og får ros. Øvelsen gjentas noen ganger hver dag, dels hjemme inne og ute og i skogen. Snart legger hunden seg uten at den trenger trykkes ned, og snart er det nok med et lite rykk i bandet og hevet hånd. Kommando verbalt trengs ikke lengre. Samtidig trener en på at hunden ligger rolig også når fører er utenom synshold. En må komme i posisjon slik at hunden kan opserveres, og kommandere ligg hvis den viser tegn til å ville reise seg.
En må også gjøre hunden skuddvant, er den følsom kan det være lurt å starte med luft og salonggeværskudd, eller at sette seg ned med hunden et stykke fra en skytebane der skuddløsningen ikke er alt for intensiv. Når det passer bør en føre hunden inn i vitring fra beitende eller vitende dyr og la den legge seg en stund for å se og lukte elgvitringen. Det bruker å ha beroligende effekt og er også bra for den blivende løshunden. Ved sporing på elg kommer man iblant til vått kjerr,en grunn bekk eller annen vannansamling elgen har gått igjennom.A lære en hund til å gå stilt i vann er nesten umulig og det kan derfor være nødvendig å bære den over. Det skader ikke å trene også på denne detaljen.

Den første jakten

Så smått om senn kommer den dagen alvoret begynner. Da gjelder det å ta det rolig. Er føreren opphisset smitter dette helt sikkert over på hunden. Legg derfor band på deg, skyt rolig, la hunden ligge igjen på plassen, gå alene fram for å avgi nådeskuddet hvis dette behøves. Hent så hunden og la den rolig gå fram til byttet. En regel å ha i minnet når det gjelder bandhunder er at alt skal gjøres stille, rolig og forsiktig. Da oppdras hunden til en god kamerat og en medhjelper som kan bli til serdeles stor glede under mange uforglemmelige jaktturer.

Opplæring av løshunden

Nå har vi kommet fram til et vanskelig avsnitt, nemlig opplæring av løshunden. Hunden må ha lært seg å spore ordentlig før den får gå løs. Den må være synlig lydig og samarbeidsvillig for at dere tyst skal kunne nerme dere elgen. Det er veldig viktig at jegeren skyter riktig. Første skuddet må være dødelig. .

Løshunden har til oppgave å gjennomsøke det terreng som jegeren beveger seg i, og finne fram til den elgen som er der og stå i los til jegeren rekker innpå for å avgi skudd på elgen. Det hele høres ganske enkelt ut, men i virkeligheten er løshundens arbeide stor kunst som få hunder lærer seg å beherske fullt ut. For at hunden skal kunne utføre et fullverdig arbeide kreves det at den er sterk, velbygd, veltrent og utholdende. Den skal ha et passe vidt og klokt opplagt søk, bra nese, god hørsel og skarpt syn for raskt å finne elgen.
Når hunden har oppdaget elgene skal den helst nerme seg rolig og forsiktig. Ja den bør helst opptre som om den ikke hadde særlig interesse for de langbeinte dyrene. Hunden bør helst ta seg et par runder rundt dyrene på behørig avstand før den rolig og forsiktig begynner med noen prøvende boff. Når den ser at elgene har roet seg skal den øke lostakten og gå nermere, men bør helst holde seg på 10-1 5 meters avstand.

Den viktige losføringen

Losføringen skal nå være tett, kraftig og godt hørbart, men skal gjerne ha en aning avslappet tone for å roe elgene. Når elgen går til angrep for å jage bort hunden skal den ikke gå til motangrep, men skal smidig smette unna. Dels fordi elgen da holder seg roligere og dels fordi hunden da lettere unngår slag og spark fra elgen. Om elgen tross alt skjærer ut skal hunden raskt ta opp forfølgesen under sakte losføring så lenge den holder følge, blir hunden etter skal den være helt tyst og følge på for om mulig å stoppe elgene. Lykkes ikke dette skal den straks vende tilbake til fører. Hunden skal være rolig og kontrolert, men ikke lat. Det kreves gnistrende energi i deler av jakten. Når hunden er blitt voksen og har mer erfaring skal den ikke interessere seg for andre viltarter, rein eller husdyr. l sele skal den villig og sikkert ta an spor med teft i, som den treffer på, og følge disse så lenge det ønskes.
Har den dessuten bandhundens evne til rolig å markere overvær fra elgen og ved skuddavgivelse oppføre seg like rolig som en vil at bandhunden skal gjøre, er dette naturligvis svært verdifullt, men så høye krav skal man ikke stille til en hund som skal arbeide løs.

Lydighet og samarbeide

Sist men ikke minst;den skal ha utpreget sans for lydighet og samarbeid med fører. Den skal således holde god kontakt under søket. Om fører ser at losdyret ikke er på kvoten, skal hunden umiddelbart komme inn ved innkalling. Svært få hunder har så gode anlegg at de med den beste trening, og det hell som tross alt behøves, blir så gode løshunder at de tilsvarer idealhunden som er beskrevet ovenfor.
Under trening av andre jakthunder har en store muligheter til å hjelpe hundene til rette. Den drivende hunden kan man støtte på tapet og hjelpe på rett spor.
Fuglehundens søk kan dirigeres og en kan på forskjellig vis påvirke den foran den trykkende fuglen.
Men å vise løshunden hvor viktig det er å nerme seg elgen forsiktig eller å lære den losføring lar seg ikke gjøre. Her kreves det gode nedarvete egenskaper. En kan imidlertid unngå å forverre det hele for den! Kanskje kan mine råd hjelpe en uerfaren hundeier til å unngå de feil jeg selv har gjort under trening av unge løshunder.

Når skal en starte løshundtreningen?

Enda en gang: Pass på at hunden kan spore før du lar den gå løs. Ellers blir det betydelig verre og i mange tilfelle umulig å få den spornøye. Lær den samtidig at du ikke liker at den interesserer seg for annet overvær enn av elg. Lær også inn lydighet. At du stille og rolig kan kalle inn hunden og koble den betyr svært mye for fremtidige jakter dere skal ha sammen. Dette kan ikke understrekes sterkt nok.
Hunder som er av storvokst rase er vanligvis senere utviklet enn småvokste raser. Det er derfor ganske vanlig at en gråhund antar los ved 6 mnd.alder, mens en jamthund først våkner i 3 års alderen. Modningen er imidlertid svært individuell og det fins mange eksempler på at jamthunder er gode jegere ved 1,5 års alder.
Har man en hund som har lært å spore bra og som i elgjakten er ca 6 mnd. eller litt mer er det selvfølgelig fristende å la den ta et nappetak med elgen. Men en må være klar over at en tar visse risker. Er hunden av den frimodige sorten kan den lett gå elgen for nær og bli sparket og kanskje ødelagt for all fremtid.

Velg riktig anledning

Spisshundene er vanligvis kloke og lærevillige hunder som er lett mottagelige for inntrykk. Det er derfor svært viktig at den første jakten gjennomføres programmessig. Hunden får da fra første start en oppfatning om hvordan den skal arbeide for at jakten skal gi resultat. En skal forsøke å forenkle den første jakten mest mulig, og forsøke å unngå at hunden treffer på flygale ungdyr som sjelden står på uttaket.
Helst skal en, en tidlig morgen søke til beitestrøk og forsøke få en oversikt over beitende dyr. Oppdages en voksen elg eller helst ku med kalv, skal en smyge med hunden koblet så nære en tør uten å støkke elgene.

Skyt med omhu

Så slippes hunden. Hvis den nå -hvilket man håper- går fram til elgen og opptar los, skal man ikke drøye med skuddet.
Men påse at skuddet sitter riktig! Første skuddet skal være dødelig.. Det er en regel enhver god jeger har i hodet. Er en ikke helt sikker på at det første skuddet sitter riktig, skal det ikke løsnes. l denne situasjonen er det ekstra viktig å tenke på dette. Hunden er anspent og kanskje usikker foran de store dyra og en serie skudd kan oppleves ubehagelig og settes i samband med elgen. Skyt derfor rolig og sikkert.
Koble hunden fortest mulig et stykke fra fallet og skyt nådeskuddet hvis dette er nødvendig. Ikke glem dette, mange lovende unghunder er blitt skuddredde og elgskye fordi skuddet er avfyrt mens de bustet av hjertets lyst. Prent inn ovenfor jaktkamerater att de må ha med bånd og gå fram på samme vis ved evt. nådeskuddskyting.
Still som vilkår for din og din hunds deltagelse i jakten at så skjer.

Hunden vil feire seieren

Så fort nådeskuddet er avfyrt tar du hånd om hunden og roer den ned hvis den er skremt av smellet. Slipp den og la den buste elgen. Spisshundene vil gjerne slite ragg fra elgens kryss. Det er deres måte å feire seieren på. Slik busting bør tillates, det
minsker ikke hudens verdi i nevneverdig grad.
Hvis det er flere hunder ved elgefallet skal de alltid være koblet. Ellers blir det slagsmål, noe som er utrivelig og unødig. Skulle unghunden få juling ved fallet kan det fort virke inn på jaktlysten.
Få jegere har mulighet til å velge en så idiell start som nevnt ovenfor. Ofte er man flere om jakten og poster er gjerne utsatt i det området det jaktes. Fører og hund går igjennom terrenget og elgen står sjelden ved uttak, men blir skutt av en post med hunden i helene. Hunden får smake blod, men hvis slik jakt gjentas tror snart hunden at det er å få elgen i fart som gjelder.

Den forsiktige hunden

Mange hunder er forsiktige ved sine første kontakter med elg og vil kanskje ikke gå fram til elgen. Hos en slik hund kan mot og jaktlyst vekkes hvis den får arbeide sammen med en erfaren hund. En bør da la den erfarne hunden lose en stund for å roe ned elgene før en slipper på unghunden, ellers tar gjerne elgene ut når hund nr. 2 ankommer stålosen og den unge forsøker å henge på med den følge at den går seg bort og kan bli skogredd av denne opplevelsen.
Det beste er om en kan smyge seg fram til losen, koble den eldre hunden for så å slippe den unge på og skyte når denne har startet losingen. Hvis begge hundene er løse skytes det så snart den yngste har blandet seg i losen. Trening sammen med erfaren hund er ofte nødvendig hvis en arbeider med et mindre godt emne. Metoden bør unngås hvis en har en bra unghund. En elghund blir mere selvstendig om den greier å finne ut av det alene.

Treningen fortsetter

Her behandles løshundens innjaging og vi går inn på hvordan hunden skal søke. Lær hunden å komme på fuglekvitter! Det skjønner ikke elgen. Meld hunden på utstillinger og jaktprøven og glem ikke bort jaktkameraten din mellom jaktsesongene.
Hvordan skal en elghund søke for å være mest mulig effektiv? Her er det forskjellige meninger. l sørsverige, der valdene gjerne er små, er behovet en hund som søker ganske nære innpå føreren. l Norriand derimot har en større plass og mindre elgtetthet, noe som krever større radius på søkene. Det må ikke bli for stor radius fordi dette vanskeliggjør losopservasjon og det kan også gi dårlig samarbeid hund-fører.

Foran fører

Mest nytte har en av den hunden som holder seg noen hundre meter foran fører, når denne beveger seg sakte igjennom terrenget. Hunden skal samtidig søke ut til sidene, og ingen terrengdel skal være forbigått. Det mest effektive er om hunden forflytter seg i trav eller langsom galopp og oppsøker høyder i terrenget for å speide og søke etter overvær av elg.
Mange hunder holder seg alt for nær føreren og nøyer seg med å jogge foran bena sålenge luften er tom for elgevitring. Det blir ganske irriterende å stadig se en slik hund foran seg. Det må imidlertid i rettferdighetens navn sies at en slik hund er meget brukbar i små og trange terreng; når den får vittring forsvinner den og det gjelder da å stå stille og vente på uttaket. En skyter flere elger med en slik hund, enn for den altfor selvstendige som søker ut kilometervis og som stadig står i los utenfor hørevidde og kanskje hos naboen.
Å lære hunden riktig søk lar seg ikke gjøre, men en kan unngå å ødelegge hans anlegg for gode søk. For det første må en alltid huske på å gå i motving eller i sideving. En må gå stille og sakte. Gjør unghunden små søk, må man være ekstra forsiktig. Er den borte, skal en sette seg ned å vente til den kommer inn. Den vil da bli stadig modigere og ta lengre søksturer fordi den finner tilbake til føreren.
Skal en endre retning må en passe på at hunden ser dette. Hvis hunden alltid har klart for seg hvor føreren er lærer den seg snart hvor stor fart den må ha for å søke av områder foran føreren.

Elg som ikke står

Elgen forlater iblant stålosen eller tar ut allerede i uttaket. Det gjelder da for hunden å henge på og forsøke å stoppe elgen. Hvor langt en ønsker at den skal følge på avhenger av størrelsen på valdet. l små terreng med stor elgtetthet er det fint om den relativt fort gir opp forfølgesen og vender tilbake til fører. l større terreng og lavere elgtetthet ønskes det motsatte.
Fortsettes